Regi: Patrick Hughes
Medvirkende: Ryan Reynolds, Samuel L. Jackson, Gary Oldman, Salma Hayek
Opphavsland: USA
Spilletid: 118 min.
Utgivelsesdato: 1. september, 2017

Det er på tide med den filmen igjen, hvor to rappkjeftede og impulsive menn som ikke liker hverandre blir tvunget til å samarbeide for det felles gode. Michael Bryce (Ryan Reynolds) er en livvakt med en tidligere vellykket geskjeft som går under etter at en viktig klient blir drept på hans vakt. Han lever livet som livvakt for rusavhengige og paranoide næringslivstopper. Darius Kincaid (Samuel L. Jackson) er en av verdens mest beryktede leiemordere, nå i Interpols klør. Han skal vitne i mot Hviterusslands beinharde diktator Vladislav Dukhovich (Gary Oldman), som er mistenkt for menneskerettighetsbrudd. I et sammensurium av kjærester, ekskjærester og en lekkasje innad i Interpol blir Michael tvunget til å være Darius’ livvakt når Dukhovichs soldater blir sendt etter ham.

Det er lite vits å være mindre kortfattet rundt filmens plott, da det er høyst sekundært. Filmen lever i grenseland mellom en buddy-cop-film og en road movie – Dødelig våpen møter Due Date. Et av mine hovedproblemer med filmen er at den prøver å tilpasse seg action og komedie fifty-fifty uten å levere det bra nok. Selv med dens to timer lange spilletid, kanskje der den burde vært halvannen, klarer den ikke levere nok av noen av sjangrene, eller kanskje for mye. Det er både dialog- og actionsekvenser som virker dratt ut og overflødige.

Når det er sagt er det noe sjarmerende mellom de to hovedpersonene. Det er på dette punktet jeg skulle ønske det var skrevet skarpere og morsommere. Både Jackson og Reynolds leverer akkurat det man kanskje forventer når man tar en titt på trailerene. De har kjemi når de utspiller sin mangel på kjemi som Bryce og Kincaid og scenene med de to er improvisasjonspreget, som kler filmen. Skuespillerne ler, kjefter og synger seg gjennom filmen og det virker som de hadde det morsommere under produksjonen enn jeg hadde i kinosalen.

Ansettelsen av Reynolds og Jackson var kanskje det beste valget gjort under produksjonen av The Hitman’s Bodyguard, men samtidig kanskje det eneste nevneverdige. Faktumet med denne typen filmer er at de konsekvent har en viss teknisk kvalitet som er upåklagelig, med unntak av eksplosjonseffektene som var noe utdatert, men som heller ikke kan skrytes opp i skyene. Filmen følger Hollywood-oppskriften hvor hovedingrediensene er to voksne menn med kampferdigheter, action- og bilscener, og raske replikker.

Det største problemet med denne filmen er at den faller i det nedre sjiktet i en kompetitiv sjanger som lener seg på de samme grepene. The Hitman’s Bodyguard verken feiler eller triumferer på noen punkter, men befinner seg i et lite bemerkelsesverdig landskap.

5/10

Bilder: Lionsgate Films