Vel.

Nå som jeg ligger på dødsleiet / syk for syttende(!) dag på rad har jeg endelig klart å samle tankene etter disse tre korte dog intensive dagene.

Sziget kaller seg selv “The Island of Freedom”, noe som absolutt rettferdiggjør det altinkluderende programmet. Dag to var jeg vitne til et skikkelig fakka show (jeg har aldri vært på sirkus + show som kan minne om sirkus, så imponeres veldig lett av litt for myke mennesker og kontrollerte flammer journ. anm.). Grunnen til disse bookingene som heller omhandler myke mennesker som slenger seg rundt med pinner og tau er definitivt noe som kan imponere enhver festivaldeltaker, full eller ei, og var egentlig et deilig avbrekk fra den intense musikken.

Mer sirkus på EDM-festivaler!

Steve Aoki. Et slags sirkus. Jeg syntes det var lol at han DJ-et med føttene, men det gjorde han visst da han spilte på Hove i 2007 også, så da er det ikke kult lengre. Rip.

På en måte var oppdraget mislykket. Jeg fikk ikke oppdaget noen ungarske band, MEN, jeg fikk oppleve en kjemperar festivalkultur bestående av gigantiske drinker, hard EDM og utrolig kontaktsøkende og harmløse folk. Mac DeMarco hadde urovekkende lite publikummere, men hva skal man forvente når Major Lazer spiller samtidig (?).

Hovedfokuset ligger nok uansett ikke på lineupen, men likevel stusser jeg over artistvalg som PJ Harvey og Jamie Cullum, når det åpenbart ser ut til at det er Chainsmokers, Major Lazer og (for meg ukjente) Dimitri Vegas & Like Mike som appellerer. I følge festivalgjengere som er her for tredje gang, er det sånn det har vært de årene de har vært her. Likevel var det kanskje ikke sånn før. Jeg søker info hos min alltids hjelpsomme lokale insider:

Da har vi fått oppklart noe av det.

Alt i alt har det vært overveldende, dritgøy og en god tur utenfor komfortsonen. Til slutt må jeg kort rante over mitt aller største irritasjonsmoment. CASHLESS. Eller Festipay, som det het på Sziget. Fungerer på akkurat samme måte som Cashless-kortene, MEN du har null mulighet til å få tilbake de resterende pengene med mindre du husker å levere inn kortet i slutten av festivalen. Da er du fakkd. Æsj, jeg hater de kortene, og egentlig ALLE cashless-systemer. På Øya betaler man med vanlig bankkort. Det går jo bra??? Jaja, jeg får trøste meg med at de 1100 HUF-ene tilsvarer 34 kroner. Men læll. Prinsippsak.

Uansett!

Stemmen er nok ødelagt, søvnmangelen er fortsatt stor, nesa er tett, samtidig som den renner, men helvete, det har vært gøy da, selv for en musikknerdete Bra Trommis. Over og ut.

Toppfoto + Steve Aoki-bildet: Rockstar Photographers